TIDENS TALE

I denne analysen skal jeg ta for meg samlingen "Tidens tale" og historien om optimisten Liu Ling som oppstår i to av historiene fra Tidens tale.

Tidens tale (Shi Shuo Xin Yu) er av flere grunner sett på som den viktigste av de tidligere antologiene av fortellinger. Tidens tale ble samlet ca år 430, mellom 3-5 århundre og var en viktig kilde til sosial historie i perioden, en tid som var preget av politisk oppløsning og fremmedstyre. Fortellinger fra tidens tale er blitt utviklet som en egen genre. Språket er klart preget av talespråket.

Samlingen er tilskrevet Liu Yiqin (403-444) som var nevø av en keiser i en liten småstat. Det er en samling anekdoter som embetsmenn, framtredende personligheter og flere eksentrikere i tiden.

Samlingen kan vi godt kalle ”dokumentarlitteratur”. Liu Yiqin samlet og skrev ned historiene som over lang tid er flere verk. De fleste historiene virker ganske tynne når vi leser dem i dag og en god del minner mest om sladder. Bortsett fra det har de et godt innblikk i typisk kinesisk humor.

Liu Ling er en mann som opptrer i to av historiene fra Tidens tale. Han er helt klart en optimist som har vendt ryggen mot verdens elendighet og gir elegante taler tett og stadig.
Jeg skal ta for meg en av historiene om Liu Ling.

UTDRAG FRA TIDENS TALE

Liu Ling var i bakrus og hadde stor tørst. Han ba kona om å få litt vin, men hun hadde helt ut vinen og knust drikkebegrene. Mens tårene rant gråt hun stille og sa bebreidende: ”Husbonden drikker altfor mye. Dette er ingen måte å ta vare på livet på. Du må slutte med det”. Liu Ling svarte: ” Det er både rett og riktig. Men jeg klarer ikke å forby meg selv å drikke. Jeg kan slutte om jeg påkaller å forby meg selv å drikke. Jeg kan bare slutte om jeg påkaller ånder og demoner og avlegger ed på det. Så kan ikke du forberede offervin og offerkjøtt?”. ”Som du vil,” sa kona. Hun satte fram vin og kjøtt foran åndene og ba Ling å avlegge eden. Ling knelte ned, og ba sin bønn:

”Himmelen har gitt Liu Ling liv, og han er blitt vidgjeten gjennom vin. Han kan helle i seg et spannmål i ett,og fem spannmål tar bakrusen vekk. Vær varsom med å lytte til klagemålfra kvinners gnål.”

Deretter skylte han ned vinen og spiste opp kjøttet, og snart var han god og beruset igjen.

Liu Ling ble født i PEI delstaten, nærmere bestemt det vestlige Jin-dynastiet. Han var en mann som var stadig henfallen i vin. Når han ikke fikk vin, ble han løssluppen og ubundet. Det hendte at han tok av seg klærne og satt naken på rommet sitt. Da folk så det, ville de irettesette han, og Ling svarte; ”Jeg tar himmelen og jorda som stolper og tak, og rommene i huset som bukser og jakke. Hvordan har seg at mine herrer har trådt inn i buksene mine?”

Liu Ling var en optimist og religiøs mann som hadde en humor som ingen andre. Han brukte mye rim og fanteri i bønnene sine slik vi kan se ovenfor. Han likte i tilegg å ha privatliv noe som jeg tror han mener i det han sa til folk som så han naken på rommet sitt.

Liu Ling var med i ”De syv vise i bambuslunden” en gruppe kinesiske taoistiske vismenn, forfattere og musikere som fant hverandre under det blodige 200-tallet.Legenden ville at de syv ønsket å unnslippe hofflivets intriger og korrupsjon og innestengte atmosfære under de tre rikers tid. De fant hverandre i et hus i Shanyang (som nå er i provinsen Henan) der de nøt det enkle landlige liv og hverandres selskap. De satte pris på øl, personlig frihet, spontanitet og naturen.

Legenden om de syv har vært et sentralt tema i mye kinesisk diktning, musikk og bildekunst.
Liu Ling drakk for alle hans liv for å utrykke sin forrakt for det tradisjonelle og etiske. Han likte smaken av alkohol og kjøtt og brukte bønner for å få det slik som han vil. Hvis han ikke fikk vin eller annen alkohol, mat og kjøtt, så påkalte han ånder og demoner og ba en bønn.